Robert Renwick – Hjertemannen

Robert Renwick – Hjertemannen

Robert Renwick – Hjertemannen 2048 1169 Geir Daasvatn

Jeg har vært på besøk hjemme hos Robert Renwick og fruen Wenche på deres koselige eiendom i Alfred Merrys veg på Gudvangen, tvers over Rv-9 for YX Evje. Det blei ikke bare et treff for å få vite litt meir om pyntehjertene som blir hengt opp i julegata gjennom Evje sentrum. Det utviklet seg til et fint og sterkt møte på det personlige plan.

Via tips «på bygda» var jeg blitt kjent med at det er Robert, eller Jock som mange kaller ham, som er mannen som har laget de nydelige hjertene som pynter opp julegata på Evje. Alt i alt henges det opp rundt 34 slike hjerter i 17 stolper bortover gata, to i hver stolpe. De blir pyntet med granbar og lys av teknisk etat i Evje og Hornnes kommune, og kommunen sørger  også for å få hengt hjertene opp.

Saken fortsetter under bildet

Evje sentrum med julehjertene 18. desember 2016. Foto: Geir Daasvatn

Olaug blei begeistret!

Det var Olaug Liestøl på Fargerike Evje som først tok opp med styret  i handelsstanden om ikke hjertene ville være flotte å pryde julegata med. Hun hadde da først kjøpt et hjerte av Robert privat, og blitt veldig begeistret. Handelsstanden tente på idéen, og Olaug fikk i oppdrag å høre med Robert om han ville lage et antall slike hjerter til julefeiringen i den nye sentrumsgata i desember 2016.

– Jeg lagde først en mindre modell. Men den ble ikke godkjent av fruen! Etter litt omarbeiding, kom jeg fram til hjertene slik de nå henger i sentrumsgata, ler Robert. Jeg har levert mange hjerter til private, og en del butikker har også kjøpt hjerter på egenhånd.

Da jeg svingte rundt hushjørnet hjemme hos Robert og Wenche for denne lille samtalen, var jeg så heldig å treffe Robert ute ved garasjen. Det er der han står og sveiser både julehjertene og andre vakre kunstverk som en hendig person kan lage av jern.

– Jeg blei uføretrygdet og sluttet i jobben på Skibsplast. Da hadde jeg vært der i 33 år, og utført omtrent alle slags oppgaver unntatt å være på kontoret. Jeg måtte finne på noe annet greit å drive med om dagen. Så da startet jeg med sveising. Jeg kunne ikke noe om sveising fra før, så på akkurat det området er jeg er helt selvlært, forklarer Robert meg.

Samtalen tok en uventet retning

Vi prater om litt løst og fast mens jeg står og beundrer sveisearbeidet han holder på med. Jeg prøver å ta et par tøffe actionbilder av gnistregnet, uten synderlig suksess. Egentlig er jeg ferdig til å gå. Men samtalen tar en annen vending.

Robert forteller at han blei dårlig og fikk påvist kreft  i august 2016. Det er prostatakreft med spredning til skjelettet.

– Det var en tung beskjed å få, sier han på sin stillferdige måte. Jeg blei operert i februar 2017, og gikk også gjennom mange runder med strålebehandling senere det samme året. Nå er det bare rutinemessig hormonbehandling. Sjukdommen er i sjakk på en måte. Jeg pleier å si at jeg er «frisk», men med en veldig alvorlig diagnose.

Jeg var alvorlig kreftsjuk selv for ikke så veldig lenge siden. Jeg kan så inderlig godt kjenne meg igjen i det Robert forteller om tida og livet etter at kreftsjukdommen blei oppdaget. Det er mange ting som skjer med kroppen, både fysisk og psykisk, etter en slik sjukdom, og som det ikke er så lett for andre å forstå. Men vi to kunne lett forstå hverandre.

Sveising er terapi!

– Jeg er jo uføretrygdet. Jeg må drive med noe jeg har energi til, og som passer med dagsformen. Dette med sveisingen er veldig bra for meg. Arbeidet fungerer som terapi. Det får tankene over på noe helt annet enn sjukdom og problemer. Jeg og Wenche er også veldig mye ute i naturen i Evje og Hornnes. I skyte- og øvingsfeltet på Evjemoen kjenner vi omtrent til hver eneste stein og krok. Vi har også gjennomført Otra IL sin «10-Toppers».

Det å være uføretrygdet, og ikke minst det å ha vært gjennom en beinhard kreftbehandling, er langtfra problemfritt.

– Jeg kan gjøre mye av det samme som før. Men jeg syns det er blitt litt vanskeligere med det sosiale livet. Jeg har liksom ikke den samme spruten, og det er tyngre og krever meir krefter å være like energisk som før i møte med andre. Men det er veldig gøy å være med på å pynte opp for andre, forsikrer Robert.

Saken fortsetter under bildet

Robert Renwick – mannen bak alle julehjertene i Evje sentrum. Foto: Geir Daasvatn

Robert er egentlig skotte

Robert er født i Skottland. Han kom til Norge som ung mann på begynnelsen av 1970-tallet, som soldat i den britiske hæren. Han var først i leiren deres på Isefjær i Høvåg. Men ganske raskt blei han omplassert og kom til forlegningen på Gautestad. Her var han i 1 1/2 år som sjåfør.

Etter dette drog Robert tilbake til Storbritannia. Men tilværelsen der taklet han ikke. Han ville tilbake til Norge.

– Livet i Storbritannia var stressende og strevsomt for meg. Jeg lengtet tilbake til det roligere livet her.

Tilbake på Evje jobbet han først for Ole Moe Byggevarer i Kristiansand. Han hadde også andre småjobber som sjåfør. Men så fikk han jobb på Skibsplast, og ble altså værende der i 33 år.

– Jeg har trivdes veldig godt på Evje. Evje har egentlig nesten alt vi trenger. På et tidspunkt begynte jeg å tenke på norsk og ikke engelsk oppe i hodet! Så nå regner jeg meg i grunnen meir som norsk enn som britisk.

Både honndøl og evjedøl – og fotballspiller

I mange år bodde Robert i Skulevegen i Dåsnesmoen på Hornnes. Han flyttet til Evje i 1997. I godt voksen alder blei han gift med Wenche i 1998. Da hadde de vært sammen et par år før det igjen. Jeg skjønner på samtalen dem imellom at de har det veldig trivelig sammen, men skal ikke utbrodere det meir her. Det er en nydelig heim de har laget sammen i Alfred Merrys veg, med velstelt hage og utestue. Huset deres er nok et av de finest pyntede i Evje & Hornnes hver jul.

– Jeg tok med meg julelys fra Skottland lenge før det var vanlig her i Norge å pynte husene slik vi gjør i dag, humrer Robert. Alle lysene skal være ensfarget. Vi gjør bare ett lite unntak, for et lite juletre som står inne i skogkanten mot feltet.

Jeg har visst godt hvem Robert Renwick har vært i alle år siden jeg selv kom til bygda midt på 1970-tallet. Noe av det første jeg husker, er Jock på fotballbanen. Han var en ivrig bedriftsfotballspiller i mange år, og ikke så enkel en motspiller heller. Mitt minne – som ikke nødvendigvis er til å stole på – er at han var en bitte liten terrier, med en typisk britisk innstilling til fotballen, og der beina gikk som trommestikker. Han var antakelig rett og slett et mareritt å spille mot!

Målet er å være før Kjell Rune!

Jeg har nevnt den flotte julepynten som hvert år pryder heimen til Robert og Wenche. Julelysene tennes hvert år dagen FØR Kjell Rune Strømstad og Ruth Nyhaven har sitt store lysshow i Kjetsåkrysset på Hornnes. Da er det svær grillfest i Alfred Merrys veg, med rundt 35 gjester.

– Det startet første gang med fire gjester. Så har det bare ballet på seg, ler de to i kor. Første året var det rett og slett pøsregn mens vi grillet. Men arrangementet skal gjennomføres uansett! Her er det bare å kle seg etter forholdene.

Takknemlig

Etter hvert som tiden gikk, og samtalen kom inn på stadig nye emner, kom pysen og la seg i stolen ved siden av meg. Det var visst ikke vanlig der i huset. Jeg tok det som et ørlite tegn på jeg begynte å bli «stuevarm», og at tiden kanskje var inne for å si adjø. Jeg kjente med meg selv at jeg var veldig takknemlig for å ha fått lov til å treffe Robert og Wenche, og bli litt bedre kjent med dem. Vi som bor i denne bygda kan nok være på hils med hverandre, og vite litt om hverandre også. I løpet av mange år sammen treffes vi jo av og til; på arbeidsplassen, i butikken, i kirka, på en konsert, på puben eller på idrettsbanen. Eller vi kort og godt leser litt om hverandre i Setesdølen. Men vi blir liksom ikke så veldig godt kjent. Slik må det vel også være, for vi har verken krefter til eller behov for en vennekrets på 3.600 mennesker. Men det er uansett fint å vite – i hvert fall syns jeg det – at vi alle er sambygdinger og en del av det samme fellesskapet.

En stillferdig mann

– Jeg liker best å leve stille og fredelig. Jeg er ikke en som gjør så mye av meg, sier Robert når jeg er i ferd med å gå.

Jeg lurer veldig på hvordan han ser på framtida, med en alvorlig kreftdiagnose hengende over seg.

– Vi må aldri gi opp, Geir! Livet går videre uansett. Har jeg en dårlig dag, tar jeg bare en tur ut i skogen i frisk luft og filosoferer litt. Livet er vel verdt å leve – uansett!

Wenche bekrefter at Robert er en stillferdig mann, som ikke liker å fremheve seg selv, når jeg sier takk for meg.

–  Når julegata gjennom Evje sentrum tennes fredag kveld, er vi alle så glade for hvor fint det lyser opp. Vi ser de vakre hjertene i stolpene bortover, og fryder oss over synet. Jeg håper at noen da et ørlite øyeblikk vil tenke på at det har stått en mann i timesvis hjemme i hagen hos seg selv, og sveiset sammen alt dette for oss.

Jeg er så enig, så enig. Ta en titt på hjertene i stolpene langs julegata i kveld, og send en vennlig tanke til Hjertemannen Robert Renwick. En god sambygding i Evje og Hornnes, Hjertet i Agder.

 

 

 

 

 

 

Hei. Lurer du på noe?

Send
ei melding, så hører du fra oss!