I dag heiser vi flagget på frigjørings- og veterandagen 💝

Leserinnlegg, 8. mai 2020

I dag er det også 75 år siden frigjøringsdagen 8. mai 1945. På grunn av situasjonen landet – og hele verden – er i, blir det et annerledes 75-årsjubileum.

Sammen er vi sterke

Men sjøl om feiringen blir avdempet og forsiktig, håper jeg alle kan se at det er SAMMEN vi er sterke. I gode dager, og når det er krise. Selvfølgelig kan og må vi diskutere politikk, og hvilke løsninger bygda eller landet skal velge, så fillene fyker. Hver eneste dag. Vi har ulike meninger om det meste. Hva som er riktig eller mest fornuftig å gjøre, er ikke alltid det vi mener sjøl. Noen ganger, kanskje nesten alltid, finnes det ikke et eksakt svar. Vi må respektere hverandre fordi om vi er uenige.

Men i det store, når det virkelig gjelder, når det er krig eller koronakrise, må vi stå sammen. Side ved side – som gode sambygdinger – og som gode landsmenn. Personlig skulle jeg forresten ønske at vi var gode venner og ville hverandre vel, hver eneste dag, også i hverdagene når det ikke er krig eller krise. Det er jo tross alt mesteparten av livet, det, for oss som lever nå!

Men jeg er en ganske håpløs idealist, og vet selvfølgelig innerst inne at verden er nådeløs og livet urettferdig. Det er bare å se på hvem som leder de største og mest folkerike land i verden i dag, eller Norge for den saks skyld, så skjønner vi at verden i bunn og grunn ikke er styrt av idealisme men beinhard egeninteresse. Sånn må det sikkert være også. Vi er oss selv nærmest. Jeg har ingen problemer med det. Jeg vet at mitt syn på verden er urealistisk og antakelig uoppnåelig. Jeg innretter meg etter verden slik den er, sjøl om jeg mange ganger kan synes det er litt trist å se hva som skjer.

Men jeg har altså fortsatt den drømmen, at vi er glade i hverandre og står sammen når krisen truer. For meg som virkelig er en «drømmer», er det en selvfølge. Men jeg tror nesten alle realister også ser at vi oppnår mest om vi står sammen. Sånn som vi stort sett har gjort nå, med kjempebra resultat, når det har vært en slags unntakstilstand i Norge i snart to måneder. Vi får rett og slett mer til, og oppnår raskere og bedre resultater, om vi jobber sammen mot det felles mål. Det har jeg lært i idretten, og det tror jeg gjelder for heimbygda mi og landet vårt også.

Innlegget fortsetter under bildet

Stolt – og takknemlig!

Jeg er stolt over å bo i Evje & Hornnes. Jeg er stolt og takknemlig for at jeg har så mange trivelige og flinke sambygdinger. Jeg er veldig stolt over å høre heime i Norge. Jeg er takknemlig for at det finnes engasjerte mennesker som vil ta ansvar for styringen av landet sjøl om jeg er uenig i kursen. Og – jeg utrolig glad for å kunne leve et godt liv.

Jeg føler ærbødighet og takknemlighet overfor de som har gått foran, og gjort det mulig for oss å leve som vi gjør i dag. Noen har ofret livet. Noen har fått skader for alltid. Enormt mange sleit seg nesten helt ut. Min egen bestemor var så krokete i ryggen, at ho gikk nesten vannrett bortover i kjøkkenhagen.

Jeg tror at vi i framtiden må bli flinkere til å ta vare på miljøet rundt oss, for å sikre gode levekår for oss og hele jordas befolkning i enda mange tusen år.  Men det hindrer ikke at jeg har den dypeste respekt for alle i oljeindustrien og andre industrier, som har jobbet fram den rikdommen vi er så priviligerte å ha i dag. Jeg kan ikke se noen motsetning mellom å være takknemlig for fortiden, men ønske det beste framover også. Vi skulle ikke rakke ned på hverandre, men takke hverandre for innsatsen og gå videre sammen mot nye mål.

Det er gått 75 år siden okkupasjonen av Norge var slutt, og hele Norge gledesstrålende kunne feire friheten.

Hvordan den enorme gleden må ha vært vet jeg ikke, for jeg er født lenge etter 1945. Men jeg håper at jeg, og vi alle som bor i dette landet, vil stå på videre for å ta vare på det gode som er skapt i de 75 årene etterpå, og utvikle det videre. Jeg håper inderlig at vi kan gjøre det sammen, og kjenne på noe av det samholdet og gleden ved å høre sammen som de som opplevde mai-dagene i 1945 må ha kjent på. Om vi kan kjenne på det samholdet, og at det er ekte, tror jeg ikke det er noe problem å leve sammen, sjøl om noen av oss er idealister som meg mens du og kanskje de fleste andre er realister. Vi er uansett på samme lag!