Jeg kom flyttende til Evje og Hornnes sammen med familien min sommeren 1975. Da var jeg 14 år.

Pappa var tannlege, og hadde fått jobb som skoletannlege på Evje sammen med Jon Omland. Bestemor var gått bort året før, og bestefar – «Tomas målar» som folk i bygda gjerne kalte ham – var blitt syk. Så vi slo oss til i heimen hans, pappas barndomsheim, i «Kjetså-krysset» på Hornnes. «Vi» – det var pappa, mamma og oss åtte barna. Vi kom fra Odda i Hardanger.

Gode kamerater tok meg vel imot

Det beste minnet mitt fra denne første sommeren her, er at jeg ble tatt så vel i mot i bygda. Jeg hadde vært heldig, og fått jobb som jordbærplukker hos «Jordbærkongane» –  Arnar og Sigbjørn Kjetså. En ettermiddag mens jeg satt i «plukkevogna» mi midt i åkeren og strevde meg framover i radene, kom det tre gutter bort til meg. Jeg tror det var Arild Nicolaysen, Rune Leifsen og Ricky Smeland. De lurte på om jeg var han nye gutten som hadde flytta hit, og om jeg ikke spilte fotball? Det måtte jeg innrømme at jeg gjorde. Da ville de ha meg med på fotballtrening alt samme kvelden, på Evje.

Jeg sykla spent til Evje den ettermiddagen. Jeg minnes ikke helt, men tror jeg tok vegen over den gamle jernbanebrua og oppover Evjemoen-sletta. I hvert fall husker jeg fra sykkelturen noen lange sletter som virka uendelige for en utålmodig 14-åring.

Arild, Ricky og Rune tok meg vel imot da jeg kom opp til banen på Evje, og jeg ble raskt kjent med de nye lagkameratene mine. Det var Jarl Lorentzen, Roar Løyning, Alf Reidar Birkeland, Odd Kjell «Zaire» Retterholdt, Odd Reidar Gautun, Trond Salvesen, Egil Ramse, Odd Helge Liestøl og mange flere. Fotballen er fantastisk slik, med en gang spillet er i gang er man venner. Man snakker samme «språk».

På denne måten fikk jeg altså venner og ble med i et fellesskap fra første stund. Og da jeg tok til på ungdomsskolen senere på høsten, var det de samme guttene som ble klassekameratene mine. Dermed gikk overgangen til ny skole fint, og flyttinga fra Odda ble ikke slik en «nedtur» som jeg nok hadde fryktet.

Senere den høsten fullførte vi på småguttelaget til Otra sesongen med å vinne alle kampene våre, og med målforskjell 60-0! På 12 kamper slapp «Zaire» altså ikke inn mål. Jeg kan ikke huske at noen andre lag eller keepere i Otra har greidd dét kunststykket senere.

Vi i denne kameratgjengen holdt sammen i flere år framover. Vi ble etter hvert et ganske brukbart fotball-lag, og spilte til slutt i 4. divisjon (dagens 3. divisjon) i noen sesonger. Så skilte skolegang, jobb og livets opp- og nedturer oss fra hverandre. Men disse kameratene, dette laget og disse fine åra husker jeg med stor glede.

Tenkte aldri på Evje og Hornnes som en fin plass

Den første tida mi her kan jeg ikke huske noe om at jeg syntes Evje og Hornnes var ei vakker bygd. Det jeg minnes, er at jeg syntes det var øde her, og at det var endeløse furuskoger! Fra Odda var jeg vant til høye fjell med snø på toppen, og stupbratte fjellsider ned mot Sørfjorden.

Blei min kjære heimplass

Men senere, etter hvert som livet har gått sin gang, er jeg blitt veldig glad i bygda og heimplassen min. Det har vært bølgedaler gjennom livet, med fine øyeblikk og noen veldig tunge stunder, slik det kan være for de fleste av oss. Men jeg har alltid følt det så trygt og godt å høre til her, og etter hvert er jeg også blitt veldig glad i den vakre naturen som er rundt oss. Til og med furuskogen er blitt min gode venn! Jeg er takknemlig for at jeg ble tatt så godt i mot den gangen jeg kom til bygda, for snart 45 år siden. Det vil jeg takke kameratene mine, idrettslaget Otra og heimbygda mi for. Jeg føler meg heldig som har ei slik flott og vakker bygd å bo i, med gode naboer og trivelige sambygdinger.

Jeg er glad i heimplassen min!