I dag er det nøyaktig én måned siden vi i Evje Handel og Serviceforening sjøsatte kampanjen «Evje i 120».

Av Else Haugland, leder i Evje Handel og Serviceforening

Vi rynket pannen lett bekymret over værmeldingen som ikke var optimal, løp gatelangs med plakater og lyseblå ballonger til medlemsbedriftene og ergret oss over at vi ikke hadde brukt litt mer tid på planlegging og tilrettelegging for en mer strømlinjet kampanje. Chatmeldingene fløy med svake svusj i det store sosialemedier-universet. Like raskt som krisepakker fra regjeringen ble vedtatt – ble julebodene i Evje sentrum feid og rydda til utleie etter et forslag på styremøtet få dager tidligere.

Iveren etter å hjelpe hverandre til økt handel og aktivitet i en stille periode glødet og motiverte oss; «dette blir bra – kjør på!»-kommentarer ble delt både i lukkede og åpne fora.

Vi løp, ringte, meldte, spurte og smilte. «Går det bra hos dere? Mye folk i går eller??»

Etter tre korte hektiske dager lukket kampanjevinduet seg igjen – og vi hadde i hvert fall hver og en av oss alle gjort en hederlig innsats for å løfte omsetninger i vår utsatte og sårbare detaljhandel i kommunen. En fantastisk innsats som vi alle mener er mye bedre enn å sitte stille og vente på påsketrafikken og våren.

For tenk om den ikke kommer? Tenk om folk bare kjører rett forbi og ikke stopper på Evje? Tenk om alle som bor her drar bort og handler varene sine et annet sted, spiser burgeren sin på et annet gatekjøkken – eller tar seg et glass vin på en helt annen restaurant? Det skjer heldigvis ikke, tenkte vi.

Er showet avlyst, liksom?

Og nå er vi her altså, bare en liten måned senere – og så er showet liksom avlyst??

Joda, vi snakket stadig mer om koronaviruset direktøren og jeg – men optimister som vi er så vi bare mulighetene. «Tipper det blir temmelig interessant å rette blikket mot Norge og fri natur med god plass når dette baller på seg nedover kontinentet», ja og så denne; «vi er jo temmelig godt rusta til å møte dette asså – kommer selvfølgelig hit også men ikke på dette viset, stenge ned hele byene lissom». Sist men ikke minst: (og denne ble jeg litt lei av skal jeg være helt ærlig…) hver gang noen på jobb hostet eller fyrte av et nys: åååhåyyy – korona alarm!!

Jeg skal ærlig innrømme at så sent som mandag 9. mars var jeg i møte med en turoperatør og ristet litt på hodet av det vi kalte hysteri – bare to  dager senere måtte vi annonsere avlysning av vårt jubileumsarrangement – nærmest på timen 48 timer senere. Boooooommm… stans… jeg hørte en imaginær lyd av et kraftverk som stenges ned – to store røde håndtak som trekkes ovenfra og nedover mot gulvet i off-stilling. Sett sånne håndtak på film mange ganger – nå hørte jeg lyden liksom.

Lampene sluknet

Neste dag ringte telefonen masse og mailen plinget i ett sett. Uten unntak var det meldinger om avbestillinger av rom, møter, kurs osv. De gule lampene på reserverte rom i bookingsystemet vårt sluknet en etter en, på torsdagen var alle borte og kalenderen tom. Direktøren og jeg telte knappene våre, så alvorlige på hverandre og gikk mot garderoben – regnestykket gikk overhodet ikke opp lenger. Bedre å stenge enn å slure åpent og være bekymret for egen og andres helse.

Fredagen ringer ingen vekkerklokke halv seks, men jeg våkner selvfølgelig likevel. Roter litt rundt uten mål og mening og sjekker nyhetene. Direktøren kommer ikke lenge etterpå og klør seg litt forvirret i hodet: «nå skjer det jaggu Olsen – nå skjer det altså».

Vi gir oss ikke!

Når fredagskvelden senker seg har vi bestemt oss; vi gir oss ikke. En (ikke så veldig lang) «To do»-liste ligger klar på bordet, det er tomt i skittentøykurven og vi har flotta oss med tente stearinlys og hjemmelaget middag. Vi gir oss ikke…

Søndag er det tur i skog og mark med lydbok på øret, og en gryende glød av kampvilje i magen. #dugnadforlandet og sosiale medier som flommer over av mye bra og mange fine mennesker og meninger. Ja, det er mye skikkelig idioti også der, men skal man overleve så klipper man det bort, vekk og føyser det unna som plagsomme mygg.

Kl 18:00 følges facebook live med «Heile Noreg Klappar!», en dugnad for å hedre våre fantastiske mennesker som jobber iherdig innen helse og omsorg – og jeg kjenner en stor stram klump i halsen når tankene mine går til jentungen som studerer til sykepleier og eldstemann som jobber deltid i Oslo kommune ved siden av jobben som freelance musiker. «De klapper for dere», tenker jeg – men sannheten er at  vi klapper for hverandre.

Ikke på tørre møkka!

Vi klapper for hverandre fordi vi gir oss ikke « – ikke på tørre møkka!» som mamma brukte å si. Og det skal vi jammen ikke gjøre heller!

Dette skal gå veldig greit det. Vi har et storting som i fellesskap – dog etter en aldri så liten drakamp, lover oss hjelp. Vi har et dønn solid bankvesen som er helt tydelige i sitt budskap; vi er her for dere nå!

Vi har trailersjåfører som setter seg bak rattet og kjører time på time for å sørge for at vi får forsyninger rundt i det ganske land av det vi måtte trenge, vi har et kulturliv som nekter å la seg stoppe – som ruller og  går på sosiale medier med utallige direktesendte konserter for at vi skal få et slags tilbud som kan gi oss glede i hverdagen fremdeles.

Vi har en liten kommune med gode, hjertevarme mennesker som vil hverandre vel og som gjerne hjelper – som ringer ned de offentlige institusjonene for å tilby hjelp, for vi vil jo hjelpe! Vi er på dugnadsjobb hele tiden – alle sammen.

Hjertet utenpå skjorta

Så må vi ikke glemme nettopp det, vi må holde fast på den tanken – lenge. For når det verste sjokket legger seg og vi skal finne ut av denne rare måten å leve på en stund – så må vi ikke glemme å klistre hjertet vårt helt ytterst på genseren, for når alt koker ned til nesten ingenting – så er det liv, helse og medmenneskelighet som gir oss de aller beste og mest solide resultatene vi noensinne kan få.

Når dette er ferdig må vi søke sammen og støtte hverandre opp og videre  – og se verdien av hva vi har i umiddelbar nærhet, det er altså ikke så reint lite det.

Jeg fortsetter nedvasken i heimen og baker litt – fy søren jeg kommer til å være god og rund til sommeren altså!